Hvem var du, Olav H.?
		Vismann, gartner, bygdeorginal, psyko, modernist? Spiller det noen rolle? Må vi vite hvem Olav H. Hauge var? Er det ikke nok å lese diktene og ta ordene inn i våre egne liv, i stedet for å lete etter versenes mening i hans?
		av Glenn Erik Haugland. Dette er en omarbeidet versjon av en kronikk som først sto på trykk i Bergens Tidende 18.03.08.
		Interesse for kunstnerliv er langt fra nytt. Fremstillingene av disse har i stor grad vært romantiske skildringer om anti-helter som skaper stor kunst til tross for fattigdom og syfilis. I dag handler det om salgsfremmende «avsløringer». Som en kollega av meg en gang sa; hvordan kan jeg skrive musikk, jeg som ikke en gang har en traumatisk barndom å vise til? Men hva kom først, kunsten eller kunstneren? I skolen undervises det ofte mer om forfatteren og komponistens liv, enn tekstene og tonene de lagde. På ethvert litterært loft med respekt for seg selv finnes det dessuten minst én eske med «Historien om» – bøkene. Interessen for livene bak kunsten er naturlig og ikke konstruert. Kanskje handler det om ønsket om å være en del av draumen? Selv husker jeg godt hvordan mine første spede forsøk på å skrive musikk ble møtt med undring i nærmiljøet på Os, ja, nesten krav om en begrunnelse. Hva er det med deg som gjør at du lager din egen musikk? Hvordan får du det til? Hvor henter du tonene fra? Det var som om de ville være med på reisen, være en del av dette absurde som utspant seg midt i hverdagen. Selv om livet er kortere enn kunsten, er de så innfiltret i hverandre at det i mange tilfeller blir ufruktbart å skille det ene fra det andre. Kunstnere trekker, nærmest automatisk, oppmerksomhet til sin egen person, enten de iscenesetter seg selv i sin samtid, eller ikke. I tilfellet Olav H. er det uungåelig. Hans dikting handler i stort om hans egen søkning etter å finne ut hvem han er. Og jeg blir ikke helt klok på ham. Dikteren fra Ulvik er for meg enten en som ikke kjente seg selv, eller så kjente han seg selv så altfor godt.
		Hauge-Tveitt 08 har bedt meg om å skrive et orkesterverk basert på Hauges diktning. Verket skal urfremføres av Bergen Filharmoniske Orkester til høsten. Det er en oppgave jeg ikke er i stand til å løse uten betydelig motstand. Ikke for det, jeg avkrever ikke fra Hauge at han og jeg skal finne tonen, at diktene skal servere musikken på et sølvfat. Vi er helt enkelt veldig forskjellige. Olav H. likte visstnok Geirr Tveitt sin tonsetting av diktene. Tveitts musikk ligger tett opp under diktene til Hauge, den nærmest føyer seg. Kanskje best slik for en dikter som ikke hadde peiling på musikk. Professor ved UIB, Idar Stegane, går langt i å antyde at Hauges forhold til tonekunst var nærmest ikke-eksisterende. For meg handler det å skrive musikk til dikt om å tydeliggjøre en holdning til diktene. Og kanskje opposisjonen jeg har til Hauges diktning henger sammen med at jeg ikke helt forstår hvor han vil med tekstene? Når jeg leser ham, har jeg vanskelig for å fri meg fra tanken på vismannen som sitter på apalstubben og messer. Hvordan kan han innta en slik opphøyd positur i sin diktning, når han har så lave tanker om livet sitt forøvrig? Hauge peker ofte på en uvennlig måte mot seg selv i sine dikt. Fra sin høye dikterhest, mobber han hverdags-gartneren og de mange håpløse valg han foretar seg. Og som så mange andre som ikke har det bra med seg selv, retter han også skytset mot andre, spesielt i dagbøkene. Samtidig er han en mann som sier mye som oppleves som sannheter. En sannsiger i ordets rette forstand. I diktet «Gullhanen» tar han sannsigersken, Volvens ord i sin munn; «Og eg var longo død». Nettopp «Gullhanen» er i følge Jan Erik Vold et nøkkeldikt hos Hauge. Et dikt som beveger seg fra naken hverdagsrealisme hentet fra barndommen, til en gullforgylt og ornamentert diktersfære. Den svenske litteraturforskeren Staffan Söderblom som foreleste på Griegakademiets Hauge/Tveitt seminar nylig, pekte på hvordan Olav H. i «Gullhanen» stiller det eksistensielle spørsmålet til seg selv: Hvem er du? En dikterhane som omgir seg med gull i keiserens palass i Myklagard, eller dine foreldres sønn? Gullhanen Og eg var longo død. Død i mitt skal, og gol som gullhane i Miklagard. Eg levde under – og høyrde skurr og svar og streid imot; og holt læt seld sjels gal. Til draumen skok meg vak ei festgul nott, so hamen fall og glansen vart til støv: Eg er i døri heime. Huset søv. Og barnehjarta slær att sælt og brått. Eg stend med hand på klinka inn til mor og far, - ser månen skin på slite golv. Du vart so lenge? kjem det, utan ord. Bak rømdi rørde sorgi tungt sin kolv. So slepte draumen meg. I gullsmidd gjord for keisaren eg atter gol og svor.
		I følge biografien til Knut Olav Åmås er forholdet mellom diktebehovet og gartnerhverdagen et livslangt hovedtema hos Hauge. Det var epler han var født til å ta seg av, men så var det disse ordene. I «Gullhanen» er det intet skille mellom dikt og dikter. Dette er en tekst skapt ut fra behov og sterke krefter i et motsetningsfylt liv. Diktet knuser regelrett alle vinduene i huset. Ethvert dikt, musikkstykke eller bilde springer på en eller annen måte ut i fra et behov for å ytre seg. En kunstner er en som har lært seg teknikker og skapt seg et univers der ytringen får form og estetisk (=sanselig) verdi. Kan et kunstverk isoleres og dyrkes i et klinisk miljø, uten tanke på hvor det kommer fra, eller i hvilken sammenheng det ble skapt? Kan et dikt leve uavhengig av dikteren? Selvfølgelig kan det dét. Den religionen heter kunst for kunstens egen skyld. I lang tid var det viktig å gå på barrikadene for kunsten som noe verdifullt i seg selv. I dag er dette ikke bare problematisk, men farlig. Estetikken er blitt altomgripende i våre liv, og brukes til å forføre oss til å kjøpe mer av det vi ikke trenger, eller til å bruke mer tid på nyheter og meninger som ikke har noe med våre liv å gjøre. Hensiktene blir borte bak en estetisk, sanselig flom som er så vakkert og dyktig utformet at kunsten taper terreng hver eneste dag. Vi må derfor ikke bry oss mindre om dikteren og mer om diktet. Vi må tvert i mot vite mer om meningene, om holdningene, om livsanskuelsene og om det politiske bak linjene. Vi er nemlig ikke lengre alene om det estetiske, og vårt eneste mottrekk mot denne flommen av estetikk er å avdekke hensiktene bak. Tilbake til spørsmålet – Hvem var så Olav H.? Eller kanskje det som er enda viktigere: hva var det han ville si? Det finnes ikke et enkelt svar på spørsmålet. Hauge var ikke bare én person, han levde flere liv. Selv snakket han på det siste om hvordan hverdagslivet ikke var noe liv å leve i forhold til livet i diktene. Men dette er bare to av de mange selvmotstridende liv i Hauges univers. Jeg vet ikke om jeg kan være med på Olav H.’s reise. Vi er kanskje for forskjellige til det. Men hans liv og gjerning påvirker mitt, og jeg vil vite hvorfor. Det handler ikke bare om nysgjerrighet eller om å grafse i pikante detaljer i en annens liv. Jeg vil vite hvem det er som kan fortelle meg så mye jeg ikke visste fra før. Jeg vil vite hva det er bak disse forførende ordene som gjør at de påvirker mitt eget liv, til tross for forskjellene.
		Foto
		1. Olav H. Hauge i hagen. (Foto: Odd E. Nerbø) 2. Glenn Erik Haugland (Foto: www.operaomnia.no)
		Glenn Erik Haugland
		er komponist og skribent i Bergens Tidende. Den 24. oktober fremsføres hans nyskrevne verk til Olav H. Hauge av Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen.