Hvordan skal forfatteren håndtere dårlig omtale i pressen? Det må være fristende å avfeie kritikk som irrelevant og feilaktig, for å beskytte seg selv. Olav H. Hauge var overraskende ydmyk i møte med negativ kritikk.

Nye versjoner av diktene

Tekstene i debutsamlingen er sprikende i stil og kvalitet, i hvert fall slik de fremstår i førsteutgaven av diktsamlingen. I dag leser vi imidlertid helt andre versjoner av diktene i denne boken. Hauge arbeidet stadig med nye versjoner av tekstene sine, noe som også gjelder flere av diktene i Glør i oska. Viktige dikt som ”Gartnaren drøymer” og ”Song til stormen” er for eksempel betydelig bearbeidet slik de foreligger i dagens samleutgaver av Hauges produksjon.

Når det gjelder ”Song til stormen” snakker vi i realiteten om to helt ulike dikt, og det er den reviderte utgaven vi har interesse av å lese i dag. Endringene Hauge gjorde i de tidlige tekstene er faktisk så omfattende at man nærmest kan betrakte Dikt i samling som en egen bok i seg selv. Et utvalg av diktene i Dikt i samling ble heller aldri gitt ut som egen bok. Til og med et helt verk som dukket opp i forfatterens samleutgave i 1980, ble aldri presentert i form av en separat utgivelse. Disse er likevel satt opp som en diktsamling på linje med de øvrige bøkene, under tittelen Janglestrå. Andre steder i Dikt i samling finner vi tekster som senere er plassert der av forfatteren, på det stedet hvor han mener de hører hjemme.

Et tidlig kortdikt

Hvordan er det så med debutverket Glør i oska, finner vi allerede der den Olav H. Hauge som leserne hans etter hvert lærte å kjenne, enda så ujevn boken kan være? Spørsmålet beror selvsagt på hva vi mener med ”lærte å kjenne”. De siste årenes Hauge-forskning har komplisert bildet, og det er ikke enighet om hvordan diktene hans skal leses.

Halldis Moren Vesaas, som sammen med Rangvald Skrede var skjønnlitterær konsulent for Glør i oska, likte spesielt godt diktet ”Svarte krossar”. Da hun i 1968, tjueto år etter hilser forfatteren på hans 60-årsdag, gir hun uttrykk for at hun fortsatt betrakter dette som ett av forfatterens beste.[1]

Stilistisk sett forandret Hauges skrivemåte seg mye fra første til andre bok. Allerede med Under bergfallet (1951), etablerte han delvis sin særegne tone hvor han beveger seg mer i språket, ja – med sitt eget språk. I denne boken finner vi viktige og sentrale Hauge-dikt som ”Din veg”, ”Dette lyt du bera” og ”Under bergfallet”, for ikke å glemme ”Hendene vev”.

I sin andre bok identifiserer han menneskets prekære eksistens, under dødens konstante trussel, hvor tiden er både syklisk og brutt; hvor vi lever videre, men kontemplerer døden inn i våre liv ”under bergfallet”. Den store steinen der oppe i fjellsiden, kan når som helst løsrive seg og falle ned over oss. Eller kanskje er det slik at dikteren skriver fra en posisjon hvor katastrofen allerede har inntruffet, hvor diktet repeterer fallet og minner oss om hva som er dømt til å skje, og som derfor ikke egentlig er en eventualitet, men en nødvendighet. Den svenske litteraturprofessoren Staffan Söderblom er inne på slike tanker, i det han skriver om Hauges tidlige forfatterskap.[2]

Kritikk og fordommer

Halldis Moren Vesaas satte pris på den tidlige Hauge, men mottakelsen av de tre første bøkene hans var ellers blandet. Det er altså ikke snakk om en forfatter som var genierklært fra første stund.

Glør i oska var det ikke mange som la merke til, men de to neste bøkene ble det skrevet mer om. Selv om Hauge mottok negative anmeldelser, inntok han likevel ingen arrogant posisjon. Han var overraskende ydmyk og kunne selv i møte med kritikk som i dag fremstår som fordomsfull overfor dikterens bygdetilhørighet, seriøst vurdere innholdets relevans og anerkjenne kritikken.

Kanskje finner vi her noe av nøkkelen til Hauges suksess, at han stilte seg åpen og ikke insisterte på grave seg ned i en bestemt posisjon, selv ansikt til ansikt med en nådeløs anmelder i Aftenposten. Men Hauge hadde verre oppgaver enn å overvinne vrange kritikere. Vi kunne med en klisjé sagt han måtte overvinne seg selv, men den han kjempet mot i sitt eget sinn, var også noe radikalt annerledes, noe som tok kontroll over ham og i perioder satte ham midlertidig ut av spill.

Noter

Litteratur

Olav H. Hauge, Dikt i samling, Det norske Samlaget, Oslo 1994.

Staffan Söderblom, Och jag var länge död, Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge, Litterär gestaltnings skriftserie nr 3, Göteborgs universitet, Göteborg 2006.

Knut Olav Åmås, Mitt liv var draum, Det norske Samlaget, Oslo 2004.