Baldurs Draumar - en norrøn ballett
		Geirr Tveitts Baldurs Draumar ble komponert på en tid da det meste handlet om nasjonal musikk, og hvordan man skulle komme ut av Griegs skygge. Tveitt var ikke den første som så til den norrøne arv etter inspirasjon, men med et originalt tonespråk og en fantastisk orkestreringsevne skapte han et av de mest interessante verkene fra denne perioden.
		av Audun Jonassen, Mic Media
		Da Geirr Tveitt kom tilbake til Norge etter studieoppholdene i Leipzig, Paris og Wien, var han allerede en av Norges best utdannede komponister. Bak seg hadde han fem år med studier hos noen av samtidens beste lærere og komponister. Dette hadde allerede gitt seg uttrykk i flere verker som 12 fyrsistudiar (1928 utg. 1930), Klaverkonsert nr 1 (1928) og orkesterverket Prillar (1931). Med seg ved hjemkomsten hadde Tveitt med seg de første skissene til det som kan betegnes som hans hovedverk i 1930-årene, balletten Baldurs Draumar.
		Tok seg friheter
		Som tittelen antyder er handlingen hentet fra norrøn mytologi og historien om guden Balder finner vi i både den Eldre og Yngre Edda. Tveitt har på ingen måte følt seg bundet av beretningen og ved sammenligning av tekstene finner vi flere ulikheter. Noen elementer er en utbrodering av den opprinnelige handlingen, mens andre deler er tilføyd av Tveitt. Omskrivningen av navnet Balðr til Baldur og ikke Balder, som ville vært gjengs norsk rettskrivning, begrunner Tveitt med ”at han av fonetiske og musikalske grunner foretrekker den klanglige form Baldur”.
		Aldri scenefremført
		At Tveitt valgte et norsk og norrønt sujett for sitt hittil største verk kom vel ikke overraskende på noen. Hans begeistring for norsk folkemusikk hadde tidligere kommet til uttrykk både skriftlig og musikalsk, og han var tidlig blitt interessert i historie og språk. Tveitt fullførte Baldurs Draumar i løpet av 1934 og året etter ble verket fremført i klaverversjon i Oslo, Leipzig og Bergen. Første gang det ble fremført med orkester var i Oslo i 1938. Deretter fulgte en fullstendig oppføring i København og et utdrag arrangert i fire satser i Paris i 1939. Verket er aldri blitt fremført scenisk. Under krigen ble partituret borte og man trodde lenge at det var gått tapt under bombingen av London.
		Brann!
		Tveitt ble aldri helt ferdig med sitt Baldur-prosjekt og selv om han ikke var i stand til å restaurere partituret etter hukommelsen, ble temaer fra balletten brukt i et tresatsig orkesterverk så sent som i 1958. Til alt hell tok man feil da man antok at partituret var tapt. Etter brannen på Tveitts gård i 1970 ble brann- og fuktskadet notemateriale pakket sammen i esker og oppbevart hos Norsk Musikksamling i Oslo. I 1999 startet man der et forskningsprosjekt med tanke på nettopp bevaring av brannskadet notepapir. Stor var overraskelsen når man oppdaget at det var selve balletten man stod ovenfor og ikke som man hadde forventet, den forkortede og svært omarbeidede Solgud-symfonien. Med utgangspunkt i dette nyoppdagede materialet samt ett partitur skrevet ned etter gehøret, basert på opptaket av fremførelsen i 1938, av den russiske komponisten Aleksej Rybakov, kunne komponisten Kaare Dyvik Husby gjøre klart en versjon som kunne brukes ved fremførelse. Solguden stod altså nok en gang opp fra asken.
		Mørke og lys, ild og oppstandelse
		Balletten er inndelt i tre akter, eller vendinger, som innledes med en tekstresitasjon som forespeiler aktens handling. I første akt befinner vi oss i et snødekt landskap. Med ett stiger det ut noen hvite menneskelignende skapninger av snøskavlene som begynner å danse. Midt i dansen blir de angrepet av de mørke jotunmaktene og alle, bortsett fra en som med sterk vilje kjemper videre, overgir seg. Overmakten blir for stor for den ene, som tilslutt faller om og dør. De andre hvite vesenene sørger over sin tapte bror og bygger ham et likbål. Noen av de hvite vesenene, under ledelse av Hod, blir redd for ilden og prøver å slukke bålet med snø. Flammene er dog for sterke og de får glør i øynene og blindes. Etter hvert forvandles ilden til morgenrøden og ut av den kommer solen med den avdøde inne i seg. Det er Balder solguden, og han bringer våren med seg og alt blir lyst og herlig. Våren åpner også andre akt, men det er en norsk vår og kulden slipper ikke taket før våråndene har kommet inn fra fjorden. Alle levende vesener samles i dans, og når Balder dukker frem dansende, blir alle betatt. Hod og hans blinde følgesvenner blander seg etter hvert inn i dansen, men uten mulighet til å orientere seg lager de bare et ”latterlig vas”.
		Drømmer om død
		Tredje akt åpnes med musikk, en felespiller spiller en slått, det blåses på lur og synges. Alle faller i søvn og drømmer. Balder drømmer at alt visner og dør og han ser seg selv liggende blodig og død på bakken. Alle blir redde og man får alle levende vesener og ting til å love at de aldri skal skade Balder. Alt og alle lover evig troskap til solguden unntatt mistelteinen som en jotun har gjemt under et nett. Alle jubler og gleder seg da de tror at Balder er trygg, og de danser mens de skyter og kaster all verdens ting på Balder, som ingenting biter på. En jotun spør så Hod om ikke han også skal skyte på Balder og gir ham en bue og en pil av misteltein. Skuddet treffer Balder i hjertet og han faller død om. Alt stopper opp i sorg over at Balder er død. Solen går ned og de siste solstråler trekker liket av solguden til seg. Vinter kommer på ny og snøen faller: ”året sitt krinslaup er til endes – året kan byrja ånyo”.
		Enorm oppsetning
		Orkesterkreftene Tveitt ber om er store. På annonseplakaten til oppførelsen i Oslo 24. februar 1939 kan vi lese at Filharmonisk selskap er forsterket til hundre mann med tolv slagverkere, som i tillegg til de tradisjonelle instrumentene, skal traktere ni pentatonisk stemte trommer som ganske ambisiøst ”skal illudera trommur frå den norske steintidi.” Tveitt introduserer også altfløyten som vi blant annet kan høre i åpningen av første akt. Instrumentariet kan ellers minne om kreftene Stravinskij spør etter i Vårofferet og Holst i The Planets, verker som også kan sies å ha et visst tematisk slektskap med Baldurs Draumar.
		Blandet inspirasjon
		Orkestreringen er svært variert og Tveitt viser oss en klangverden som er meget original. Man finner elementer av særlig franske og russiske orkestreringsteknikker som blandet med Tveitts særegne stil gir oss en spennende lytteropplevelse. Musikken er svært mangfoldig sammensatt og som symfonisk musikk (uten ledsagelse av scenisk handling) kan den ofte virke rapsodisk. Tveitt gjentar ofte elementer, og selv om man nok ikke kan snakke om noen bruk av ledemotiver, er det tydelig at visse elementer, som for eksempel vinteren, har sin egen musikalske sfære. Særlig kan man merke seg motivet som åpner første og andre akt, som består av fire toner: e – d – d’ – a. Dette motivet danner også grunnlaget for ”sangen om Edda” som Heimdall spiller på luren i slutningen av første og i åpningen av tredje akt. Man finner også mange steder visse folkemusikalske intonasjoner, små elementer som triller, forslag og lignende som man ser som et svært typisk element innen den stilen eller sjangeren man viser til.  Tveitt åpner tredje akt med å slå an det som skal illudere en hardingfele, først de åpne strengene så understrengene som vi kjenner som det lille motivet som ligner temaet i Griegs Morgenstemning. Rytmiske elementer som ostinatet (et fast rytme- eller melodimønster) som akkompagnerer den kjente Meinvarnaður (Den usårbare) i slutten av tredje akt, finner vi også gjentatt flere steder i partituret. Baldurs Draumar skriver seg inn i historien som et av de største og viktigste verkene i norsk musikk før andre verdenskrig og som den første store norske ballett. Fremtiden vil vise om den noen gang får en fremførelse også på scenen.
		Foto
		1. Partiturframsida til Baldurs Draumar. (Foto: Kåre Dyvik Husby) 2. Baldur vert drepen av Hod og Loke (Utklipp frå illustrasjon. Henta frå http://no.wikipedia.org/wiki/Bilde:Baldr.jpg) 3. Utsnitt frå Baldurs Mort av Constantin Hansen.
		Audun Sannes Jonassen
		er masterstudent ved Institutt for Musikkvitenskap audun83 (at) yahoo.no