Tverr Geitt, kreativt rot og morsomme oversettelser
		Å påstå at komponisten Geirr Tveitt var en sammensatt personlighet er vel neppe å ta for hardt i. Han var talentfull på mange måter, ikke bare når det gjaldt å tilegne seg ny kunnskap. Språk lærte han for eksempel som ingenting, men også som skapende menneske hadde han talenter i mange retninger. Geirr Tveitt skapte ikke bare musikk, han skapte også seg selv, og dermed også myten om seg selv.
		av Emil Bernhardt, Mic Media
		Navnet Et av de tidligste tegnene på det siste er innsatsen han legger ned i sitt eget navn. Opprinnelig het han Nils Tveit, et navn som han delte med mange andre. Før det endelige Geirr Tveitt kom i stand, var han innom flere muligheter, og selv om han i studietiden i Leipzig kunne ergre seg over folk som skulle bytte navn, var han selv ikke noe unntak. I brev fra denne tiden skriver han under med Nidju Tveit, og kort tid etter er brevpapiret stemplet med det ikke akkurat mer ordinære Nidvu. Det endelige Geirr kom først til senere, og for å få det endelig godkjent måtte han gjennom en rekke ledd. Å skifte fornavn var nemlig ikke bare enkelt. De to doble konsonantene var heller ikke vanlige, men dette var helt bevisst fra Tveitts side. Dobbel konsonant – og atpåtil i dobbel dose – ga den saft og kraft som svarte til det energiske viddet som karakteriserte ham. Da han senere i et intervju ble spurt om hvordan navnet skulle uttales – Geirr eller Jeirr, svarte komponisten: ”Ja, kona kallar meg Tverr Geitt!”. Tiden det tar Det verserer altså en mengde anekdoter og gode historier om Geirr Tveitt. Selv om noen av dem muligens har mer av eventyr enn sannhet i seg, har nok de fleste rot i virkeligheten. Han var også selv en levende historieforteller, og etter en av sine eventyrlige turneer i Spania, forteller han en kveld i Norheimsund ungdomshall om opplevelser fra den spanske landsbygda. Da han etter halvannen times prat spurte hvor lenge han skulle snakke, fikk han beskjed fra sin kone om at det nok var på tide å runde av. ”Men eg er jo nett byrja!”, utbrøt han. Like fullt - fortellingen måtte avsluttes. Og det var i grunnen greit med en påminning, for etter nye halvannen time var Tveitts fortelling til ende. Rot   Og nettopp historiefortelling må alt fra tidlig av ha ligget godt for den unge Tveitt. Som gymnasiast fant han som regel stiloppgavene for snevre, og diktet villig videre utover oppgavens rammer. I en gjenfortellingsoppgave ble besvarelsen dobbelt så lang som den opprinnelige historien, en variant som falt dårlig ut for den myndige læreren. Den krasse beskjeden var ikke til å misforstå: ”Dette rotet ditt, Tveit, vil eg ikkje vita noko av!”. Men både bedømmelseskomiteen, komponisten Klaus Egge som anmeldte boken og utenlandske fagfolk som Wien-filharmoniens dirigent Felix Weingartner og den franske komponisten og kritikeren Florent Schmitt, gav Geirr Tveitt kreditt for å gi seg i kast med viktige og interessante problemer. Ung og intens pianist Heldigvis var det andre og nærere forbindelser som hilste ”dette rotet” velkommen, og Tveitt var ikke gamle karen da han holdt sine første konserter som pianist. Da faren, Lars Tveit, hadde fått jobb som lærer i Kvam, ba han den første julen elevene hjem til konsert. Da den 13 år gamle sønnen satte seg til klaveret, bar det i vei med en slik dundrende intensitet at samtlige bilder på stueveggen mistet festet og gikk i gulvet så det sang, uten at pianisten lot seg merke med det. Elevflokken derimot, må jo ha fått en opplevelse for livet - foruten en god historie til høytidens familieselskaper. Oversetteren Tveitt Da han senere som solist i urfremføringen av sin 3. klaverkonsert i Harmonien i Bergen møtte dirigenten Albert Wolff og orkesteret, hilste dirigenten ham velkommen med følgende ord: ”Det er en stor ære både for orkesteret og for meg å få uroppføre et så fremragende verk som dette. Vær vennlig å oversette!” Den franskkyndige Tveitt tok oppgaven på strak arm og sa: ”Wolff seier han tykkjer det er ille at han skal måtta vera med å framføre slikt skrap som dette”. Og det påfølgende latterbrøl kan man jo bare forestille seg...
		Kilde
		Reidar Storaas: Tonediktaren Geirr Tveitt, Det Norske Samlaget Oslo 1990
		Foto
		1. Geirr Tveitt ved flygelet i Bjødnabrakane. (Foto: Gyri Tveitt) 2. Geirr Tveitt som ung. (Foto: Kvam Herad / Alfred Vikør)
		Emil Bernhardt
		har bakgrunn som utøvende fiolinist. Har studert komposisjon, skrevet for og samarbeidet med en rekke ensembler, bl.a. Oslo strykekvartett, Cikada strykekvartett, Oslo Camerata og ensemble asamisimasa, i tillegg til en rekke nasjonale og internasjonale fremføringer. For tiden er han redaktør for tidsskriftet Parergon. emilbe (at) hotmail.com