|
|
|
|
|
|
|
Les Olav H. Hauge og skriv et dikt
|
|
|
Hva ville du skrive om alt omkring deg var borte, og det ikke lenger var noen å tale med? Klarer du å se for deg en slik situasjon, at du er alene i universet, har du kanskje et godt utgangspunkt for å skrive et dikt.
|
|
av Jens Wabø, Mic Media
|
|
|
Et betydelig antall av Olav H. Hauges dikt er skrevet fra ensomhetens og isolasjonens posisjon. Den som har kjennskap til forfatterens sykdomshistorie og biografi, vil kanskje legge ekstra stor vekt på dette, men vi kan også på grunnlag av tekstene han skrev underbygge en slik innfallsvinkel til forfatterskapet.[1]
Olav H. Hauge plasserte ofte et dikter-jeg inn i tekstene sine og lot denne personlige instansen simulere en tale til leseren. Noen ganger er kanskje dette dikter-jeget sammenfallende med forfatteren selv, andre ganger ikke. Det er jo her selve det litterære kommer inn; en spenning mellom retoriske nivåer, der nærhet og distanse til den skrivende varierer. Vi kan ikke si det så enkelt som at det alltid er mennesket Olav H. Hauge som representeres i tekstene hans.
|
|
|
|
Henvendelsen til den andre
|
|
|
|
Erfaringen av isolasjon er ingen endestasjon i Hauges forfatterskap, selv ikke der hvor det har en sentral plass, som i diktsamlingen På Ørnetuva (1961). Dikter-jegets avstand og ensomhetsfølelse inntar ingen fullstendig avsondret posisjon, der tanken og skriftens retning bare går innover, fullstendig bortvendt fra omgivelsene. Fra sitt utsiktspunkt ser også dikter-jeget utover mot verden og den andre.
Det er ikke bare snakk om å se eller vende seg mot den andre, også en henvendende gest spiller en avgjørende rolle for tekstenes dybde og rikholdighet. Eksempler på slik henvendelse finner vi i hele forfatterskapet. Forfatteren kan adressere dikt til navngitte litterære forbilder, som i diktet ”Til Shelley” fra diktsamlingen Under bergfallet fra 1951, mens han andre steder lar dikter-jeget snakke til en ukjent, fraværende: ”Dette er din veg./Berre du/skal gå han”.[2] Kanskje taler dikteren her til seg selv, men det er også tale om en henvendelse til en forestilt fremmed, kanskje leseren; en henvendelse som blir til i et språklig privat rom og som derfor ikke kan bare betraktes som et ordinært ønske om kommunikasjon.
Henvendelsen er splittet mellom skrift- og lesererfaring: Vi som leser Hauges dikt, overhører en som snakker til seg selv, eller kanskje: til ingen, for å parafrasere T.S. Eliot. Samtidig får denne talen gjenklang i vår egen bevissthet. Vi blir klar over noe ved våre egne liv. Slik ser vi ikke bare det vakre og innsiktsfulle ved dikterens verk, men Hauges ord snakker videre i oss og bevisstgjør oss på hvilke premisser vi som mennesker ikke kan flykte fra.
Olav H. Hauge er altså ikke en forfatter som dyrker isolasjonen, men han har ofte dette ståstedet som utgangspunkt. Isolasjonen er ikke bare ødeleggende, den tvinger ikke poeten til å legge pennen ned, selv om den i enkelte perioder gjorde det i den historiske forfatterens virkelige liv. Isolasjon kan motivere og sette i gang diktning, og den er et sted å tolke virkeligheten fra.
|
|
|
|
En eldgammel poetikk
|
|
|
|
”Les Lu Chi og lag eit dikt”, skriver Hauge i boken Spør vinden fra 1971.[3] Han refererer her til den kinesiske poeten og offiseren Lu Chi som omkring år 300 skrev sin Wen Fu, en kinesisk poetikk, eller veiledning i dikterkunst.
Hauge kommenterer Lu Chis poetikk i en samtale med Jan Erik Vold i 1977. Her kommer det godt frem hvordan ensomhet, kontemplasjon og diktning står i et forhold til hverandre: ”Det fyrste du skal gjera, segjer han, [altså Lu Chi] er å tenkja på at du er åleine i universet, og universet er eit mysterium – slik skapar du rom for tankane dine. Du skal meditera, og so ta penselen i hand og prøva gjera nokre strek på arket – kanskje kan det bli eit dikt av det”.[4]
Olav H. Hauge sier ikke bare at det er dette man skal gjøre, sette seg ned og meditere; han gjør det gjennom en henvendelse. Og denne henvendelsen søker å være produktiv: ”Les Lu Chi”, skriver han, og deretter skal du skrive et dikt, inspirert av møtet med Lu Chi. Diktningen har altså et mål eller ende: å igangsette en ny bevegelse, eller ny diktning.
Og dette diktet må du selv skrive, enten det er leseren av Hauges tekst, forfatteren Olav H. Hauge selv eller du – leseren av teksten jeg skriver her – som er henvendelsens adressat.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Noter |
|
|
|
[1] Se Knut Olav Åmås’ biografi om Olav H. Hauge for en fremstilling av forfatterens kamp med og behandling av sine psykotiske lidelser.
[2] Hauge 1994, s. 75.
[3] Op. cit., s. 252.
[4] Vold 1995, s. 93
|
|
|
|
|
|
|
|
Litteratur |
|
|
|
Timothy Bahti, Ends of the Lyric: Direction and Consequence in Western Poetry, The Johns Hopkins University Press, Baltimore 1996.
Olav H. Hauge, Dikt i samling, Det norske samlaget, Oslo 1994.
Jan Erik Vold, Under Hauges ord, Det norske samlaget, Oslo 1994.
Knut Olav Åmås, Mitt liv var draum. Ein biografi om Olav H. Hauge, Det norske samlaget, Oslo 2004.
|
|
|
|
|
|
|
|
Foto
|
|
|
|
1. Olav H. Hauge (Foto: Scanpix / Line Møller)
2. Universet, illustrasjonsfoto (Foto: Ukjend).
|
|
|
|
|
|
|
|
Jens Wabø
|
|
|
|
Født 1972, bosatt i Oslo. Litteraturviter. Skrev hovedoppgave om Olav H. Hauges poesi. Redaktør i Substrat Journal. Tidligere redaktør i litteraturmagasinet nytallerken.
jenswabo (at) yahoo.no
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Her kunne du få vita kva som skjedde kver einaste dag i jubileumsåret. For ein oversikt over programmet, sjå den enkle programoversikta. |
|
|
|
|
|
Her presenterte vi små faktabiter om Hauge og Tveitt. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|